Guide i Istanbul, Tyrkia Norsk, Svensk, Engelsk

Guidetjenester i hele Tyrkia med norsk-, svensk- og engelsktalende autoriserte guider.
stortum@yahoo.no +90 539 2240093

                               PENSJONISTER I TYRKIA                                      

Det er litt latterlig at da man møtte en kvinne i alder av 38, for 10 år siden, sa hun at hun var fersk pensjonist. På grunn av bl.annet den popularistiske politikken som regjeringene førte, kunne en kvinne etter 20 års aktiv tjeneste bli pensjonert. Hvis hun startet sitt aktivt arbeidsliv da hun var 18 år, kunne hun pensjonere seg i alder av 38. Selv om dette var et ektremt tilfelle,var det veldig vanlig å se pensjonerte damer i sine 40-år. For mennene var den trengte minimale tjenestetiden 25 år. Tyrkia var full av denne typen av pensjonister i sine 40-år. Når en, som er i sine 40 år, er på et sykehus for behandling er det vanlig å få spørsmålet av sykehuspersonalet om man er pensjonist eller jobber.

Dette lettvinte pensjonssystemet i Tyrkia gjorde at det ble umulig for staten å fortsette med dette pensjonsystemet med så lav pensjonsalder. Nå er det en prosess igang med en forhøyet pensjonsalder. I det lange løp sikter man, gjennom den nye lovgivningen, å ha pensjonsalder på 65. Når man tenker på den gjennomsnittlige levealderen i Tyrkia, da synes dette for høyt, i og med at det ikke blir igjen så mange år som man kan få full nytte av en pensjonist tilværelsen.

Det er fremdeles en overgangsfase for dem som har startet på sine arbeidsliv før 2000-årene og da er det mulighet til å pensjonere seg i sein 40-årene og tidlig 50-årene.

Det er forskjeller på pensjonsalderen avhengig av hvilken gruppe man tilhører. Man har hatt forskjellige pensjonsordninger når det gjelder den trengte arbeidstiden, pensjonsalder og pensjonsbeløpet. Vi vil med hensikt unngå å fortelle om det nye pensjonssystemet i Tyrkia som angår de nye generasjonene, i og med at vi tror veldig mange ting skal forandres i årenes løp . En prosess med sammenslåing av diverse pensjonsordninger er også igang. Hovedgruppene per idag er som følgende:

Statsansatte  :  Denne gruppen tilhører Statens Pensjonskasse ( ”Emekli Sandigi”). Den trengte tjenestetiden var 20 år for kvinner og 25 år for menn. I og med at ” det gamle tyrkiske systemet”           ( politisk og sosialt) var basert på to hoved søyler –militæret og byråkratiet, da ble det laget et system som la vekt på goder til disse to gruppene.  Når man er pensjonist, da får man ca. 2/3 deler av hva man fikk i aktiv tjeneste. Man fikk også  et engangssum da man ble pensjonist. På 70-tallet, for eksempel, kunne man finansiere delvis kjøp av en leilighet med dette engangssummet. Nå med perioder med mye inflasjon hittil, er dette engangssummet langt fra å hjelpe med finansiering av en leilighet.

Da en statsansatte døde  før eller etter at han ble pensjonist kunne man se følgende situasjon:

Kona ( uansett om hun jobber eller pensjonist) fikk en viss del av lønnen eller pensjonen til den avdøde mannen, til hun dør. De ugifte døtrene fikk også en lønn eller pensjon fra sine avdøde fedre. Da disse døtrene giftet seg da sluttet de å få dette, men da ble skilt fikk de igjen dette beløpet. Sønnene til alderen av 21, dersom de fikk sin utdanning, fikk også lønn/ pensjon fra sine avdøde fedre.

Militæret:  Tyrkia har vært et militær-styrt system. Da er det en selvfølge at pensjonsordningene har blitt mye bedre for dem. I tillegg til det har medlemmer av hæren blitt automatisk medlemmer av et fond ved navn OYAK, som gjør at når de blir pensjonister, da får de et tillfredstillende engangssum. Med dette kan man finansiere, for eksempel, en leilighet.

De som tilhørte SSK ( nå SGK):  I denne  gruppen  var det hovedsakelig de som jobbet for private bedrifter-kan være en fabrikk, et reisebyrå, et supermarked. Om du var en bedriftsleder, hotelldirektør, konsernsjef tilhørte du likevel denne gruppen. Her var det en ulempe: Et eksempel kan vise dette fram bedre.

Du var sjef for en fabrikk og tjente 50.000 NOK per måned i mange år. Du fikk all din lønn registrert og betalte din skatt. Når du blir pensjonist, da er det et maksimalt beløp du kan få, ikke ca. 2/3 av lønnen du fikk da du jobbet. 

Man kan stille spørsmålet hvordan man ble pensjonist i dette systemet. Det var en del kriterier man måtte oppfylle, bl.annet : 

  1. Når man startet å jobbe: Jo tidligere man startet å jobbe, jo tidligere pensjon.
  2. Minimum alder ( for kvinner : 5 år yngre enn menn)
  3. Tiden fra da man var registrert i systemet første gangen. Det måtte gå minimum 20 år for kvinner og 25 år for menn. Dette betød ikke at man måtte jobbe hele tiden i denne prioden, i og med at antall arbeidsdager var viktig. I en alder av 56 for menn holdt det med 15 år.
  4. Antall arbeidsdager:  Hittil trengte man ca. 5000 dager. Hva betyr dette i praksis. Et eksempel. En mann ble første gangen registrert i systemet i 1980. Han trenger minimum 25 år fra tiden da han begynte. I 2005 blir dette første kriteriet oppfylt. Han har jobbet 5000 dager iløpet av denne perioden. I beregning av antall dagene blir feriedagene også regnet med ( en måned=30 dager). Han jobbet 5000 dager= 13 hele år=ca. 165 måneder. 

De som var selvstendig næringsdrivende og tilhørte BAGKURHvis man var selvstendig næringsdrivende, for eksempel medeier i et firma eller butikkeier, da måtte man betale 30 hele år et bestemt beløp hver måned.

Tilleggspensjonsordninger:  Disse hadde en utfyllende funkjson. Noen banker hadde egne pensjonskasser ( slik at sine medlemmene kunne få et ekstra beløp hver måned).

Lovene gjorde det mulig på sein 90-tallet for private pensjonsordninger. En generell forutsetning er at man kan starte å få privat pensjon tidligst i en alder av 56 og man skal ha vært i systemet i minimum 10 år. Til å begynne med hadde denne ordningen sånne navn som livsforsikring. Man kommer i systemet, binder seg til et fast beløp hver måned og på denne måten sikrer seg en pensjon. Problemene med dette systemet har vært bl.annet:

  1. Man kunne komme ut av systemet når man ville ved at man fikk tilbakebetalt det hele summet man betalte minus en viss prosent. Veldig mange har hatt problemer med å betale månedlig dette beløpet.
  2. Ssytemet har en usikkerhet rundt seg, i og med at det man får i pensjon er avhengig av hvordan pengene i hele systemet skal forvandles. Man er redd at systemet kan forvandles dårlig og alle pengene går tapt som et resultat av konkurs i systemet.

                                                  Hva gjør en pensjonist i Tyrkia?

Hvordan du tilbringer din pensjonisttilværelse er avhengig av bl.annet din pensjon, dine oppsparinger, dine andre inntekter.Noen av pensjonistene får sin pensjon hver tredje måned ( samlet for 3 måneder).

( Bilde: Veldig mange pensjonister ( særlig de eldre) kan ikke/ tør ikke bruke bankkort og ta ut sin pensjon fra bankautomatene. De velger gjerne den tradisjonelle metoden med å hente sin pensjon fra skranken. Dette innebærer lange køer foran bankene.)

La oss bare ta noen eksempler:                                                                                                      Pensjonist Ahmet:   Han tilhørte SSK. Han hadde lite lønn da han jobbet eller han måtte bruke alle inntektene sine for sin familie ( utdanning for barn etc.) .Han kanskje kjøpte seg en leilighet og har ikke noe annet. Han må jobbe. Dersom han jobber, da blir ca. 15% av sin pensjon trukket fra.

Pensjonist Mehmet:  Han har spart opp penger da han jobbet, eller han fikk arv, han forvandlet sine penger godt. Han har en leilighet hvor han bor. Han arvet to leiligheter som han leier ut. Kona får også pensjon. De to får i pensjon tilsammen ca.10.000 NOK per måned. De får 8.000 NOK i husleie per måned fra leien av disse to leilighetene. Barna, som er gifte, tjener godt og Mehmet trenger ikke å tenke på dem. Mehmet og kone trenger ikke å jobbe mer, de har penger til øvers. De bruker hver anledning til å reise bort.

 

(Bilde: Veldig mange unge mannlige pensjonister tilbringer deler av dagen i mannskafeer.) 

Dette er den økonomiske siden av en pensjonisttilværelse. Hva med det sosiale livet?  Ahmet har lite tid og penger at han bare klarer seg. Mehmet og kone har penger og tid til øvers. De er glade i å reise; men har lite kultur. Jeg misunner de norske pensjonistene, som organiserer seg i foreninger, pensjonistakademier / pensjonistuniversiteter o.l. Det er ingen tvil om at de norske pensjonistene også koser seg med spising, reisning, dansing og underholdning. Men det har blitt vanligere for dem også a berike seg med kultur og kunnskaper. Jeg har fått fortalt av en av disse pensjonistuniversitetene at de inviterer 4-5 foredragsholdere hvert år og disse formidler sine kunnskaper om diverse ”seriøse emner”.  Jeg mener ikke at dette ikke eksisterer i det hele tatt blant tyrkiske pensjonister, men dette er bare en liten droppe i det store; mens det er større omfang på sånne aktiviteter blant norske pensjonister. 

Eksempler på pensjon

Det er uten tvil variasjoner på pensjon avhengig av antall tjenesteår / ansienitet, utdanningsnivået o.l. Vi velger også oppgi eksemplene på statsansatte i Euro og pr. 2011.

Pga variasjonene, velger vi å oppgi ca. beløp.

Generaldirektør i staten                                    1.500 Euro

Avdelingsdirektør i staten                                   500 Euro

Sjef i staten ( Videregåendeskole-utdannet)       415 Euro

Statsansatt ( Ungdomsskole-utdannet)               400 Euro

Veterinær i staten                                              660 Euro

Spesialist lege i staten                                         660 Euro

Advokat i staten                                                  520 Euro

Sykepleier i staten                                               500 Euro

Politimann                                                           440 Euro

Lærer                                                                  520 Euro 

                             RELIGIØSE MINORITETER I TYRKIA

 

 

Det å være minoritet i Tyrkia har vært veldig vanskelig. Jeg vil begrense meg til

den republikanske tiden, nemlig perioden fra 1923 til nå, mens jeg vil starte med

en kort omtale av minoritetens situasjon i den Ottomanske tiden.

 

I den sein-ottomanske tiden, kan det hevdes at minoritetene som hadde til da en

uklar posisjon startet å ha mer spesifiserte rettigheter etter en reformprosess startet

med Tanzimat-erklæringen ( a la Magna Carta i England i 1215). Man kan peke på

det faktumet at før og etter denne reformprosessen hadde mange av de ottomanske

sultanene mødre av kristen opprinnelse. Slike historikere som Arnold Toynbee

anser det Ottomanske riket som en forlengelse av det romerske rike som et

flerkulturelt  samfunn. Videre mener analytikere av det Osmanske riket at

tyrkerne følte seg  tilsidesatt. Det meste gikk bra for minoritetene til de siste årene

av riket. Minoritetsmedlemmene fikk høye posisjoner i det tyrkiske byråkratiet og

var godt representert i det kortvarige Ottomanske parlamentet. Minoritetene

trolig hadde et større spillerom for å utvikle seg selv og vise seg fram.

Dolmabahce Palasset, for eksempel, er et av mange arkitekturelle monumentene

som den armenske Balyan-familien bygget.

 

Man  bør også nevne de positive sidene ved den ottomanske riket, bl.annet at Jødene

som ble kastet ut av Spania i 1492 ble innvitert til det Ottomanske Riket av Sultanen

Beyazid den andre, mens Norge hadde en periode med ”Jødeparagrafen” og forbud

mot Jesuittene.

 

At det Osmanske riket ble minsket med tap av sine territorier og nasjonale

bevegelser som ble sterkere, delvis støttet av datidens supermakter, var en grunn

til at tyrkisk nasjonalisme vokste og endelig det var den nasjonalistiske gruppen

”Unge Tyrkere” under ledelse av sånne skikkelser ( som Enver Pasha og Talat Pasa)

fikk makten gjennom et kupp og gjorde de siste ottomanske sultanene om til

symbolske personligheter. Talat Pasha er den mest hatede personen blant armenere

som hevder at dette ikke var en tvangsflytting  av armenere, men rene massakker

ledet av ham. Den nye staten grunnlagt av Ataturk fikk i hånden et lite land som det

nesten nå er, og blant annet restene av Unge Tyrkere i den nye staten trodde at man

var nødt til å grunnlegge et system basert på tyrkere ( les det som muslimer).

Kurderne, selv om de var muslimer ble også ut av det systemet. Da ble det lite håp

igjen på en god fremtid for de  religiøse minoritetene. Med andre ord var det et dårlig

start for dem i denne tyrkifiserinsprosessen. Hva den vestlig-innspiserte Ataturk sto

for er litt utydelig. Men man må huske at han hadde selv erfaringer i motsatt retning i sitt

liv til da. Han som en ottomansk offiser gikk gjennom en prosess hvor riket levde

sine siste år som den syke mannen ved Bosphorus med store territorier tapt til

de nye landene. Han ble født i Thessaloniki som gikk til Hellas 30 år seinere.

Første prosess de religiøse minoritene gikk gjennom var i form av flytting til utlandet

og  flytting til Istanbul hvor de trolig følte seg tryggere i det store samfunnet. Istanbul,

med en konsentrasjon av de religiøse minoritetene og relativt mildere politisk

atmosfære tilbød dem en form for trygghet.

 

                        Armenere i Tyrkia Som Den Største Kristne Gruppen

Mange av armenere som kunne overleve gjennom den nevnte eksilen til Syria i 1915

hadde blitt igjen der ( her er det forklaring på hvorfor det er en stor og innflyttelsesrik

armensk gruppe i Aleppo) eller flyttet videre til andre land. Samme med en god

del armenere som også flyttet utenlands etterhvert. I begynnelsen av den Tyrkiske

Republikken var det ca. 300.000 armenere ( ca. halv delen i Istanbul, ca. halv delen

i resten av Tyrkia. Nå snakker man om ca. 60.000 armenere i Tyrkia. Denne

flyttingsprosessen kan selvsagt ikke skyldes kun denne usikre atmosfæren som

minoritetene hadde, men også økonomiske grunner o.l.,  nemlig en del av dem flyttet

innlands ( til Istanbul) eller utenlands av økonomiske grunner ( for å ha en bedre fremtid),

men muligens av en kombinasjon av forskjellige grunner. I begynnelsen av Republikken

var Anatolia ( det vi mener med Tyrkia minus Istanbul) på en måte mer farverikt enn

det nå er. Det var et liv på det sosiale og økonomiske planet i byene av Anatolia som

armenere satte sitt preg på særlig som håndverkere til 50-60 tallet. De gamle

generasjonene som levde i dısse anatolske byene i datiden som barn eller voksne mennesker

husker sine armenske naboer eller armenske håndverkere ( smeder, gullsmeder o.l.). Sånne

byer som Diyarbakir ( nå få få armenere igjen der, og en del krypto-armenere), Elazig

( nå kanskje 30 armenere), Arapkir, Sason, Malatya ( ca. 50 armenere), Amasya, Tokat,

Sivas ( nå ca. 30 armenere) og hovedstaten Ankara hadde veldig synlige armenske grupper.

   

 

Hovedstaten Ankara er byen med nest største armensk gruppe ( Det ble sagt for 10 år

siden at det var ca. 1000 armenere der, men man nå snakker om et kraftig fall til ca. 400

nå). I en del av disse byene ( for eksempel Diyarbakir, Malatya) fortsatte kirkevirkomsheten 

ut i den republikanske tiden, men etterhvert opphørte de å slutte aktiviteten ( Diyarbakir,

og Malatya selv om menigheten var stor nok med et behov for en kirkebygning) , de

ble gjort om til kinobygninger o.l. , de ble ødelagt av staten med et annet påskud enn

det å bare ødelegge en kirke eller de ble ødelagt grunnet naturlig forfall. De armenske

kirkene som eksisterer med sin menighet er i Vakifli-landbyen i Hatay-provinsen

( ca 130 medlemmer), Iskenderun ( ca. 80) ,  Diyarbakir ( kanskje 10+krypto armenere)

Derik og  Kayseri ( ifølge vakten på kirken, inklusiv ham, skal det være 4 fastbosatte

medlemmer). Et eksempel på en armensk kirke uten menighet og prest

( nå er det et museum) er Akhdamar-kirken i Van-innsjøen. Eksempler på menigheter

uten armensk kirke er Gumushacikoy, Amasya, Tokat, Elazig

( de bruker den assyriske kirken i byen), Malatya, Adana ( de bruker den katolske

kirken) og Ankara. Ankara-menigheten skiller seg fra de andre i Anatolia ved at

selv om de er en menighet stor nok til å ha i drift egen kirke, velger de å bruke

den franske Theresakirken i Ulus-bydelen med egne messetider under ledelse av den

katolske presten. At man har en aktiv kirke betyr ikke at man har en fast prest ( Diyarbakir).

Vi vet at for dåp og begravelser kommer det armensk prest fra Istanbul til menighetene

I Tyrkia.

De siste armenere ı Gumushacikoy 

Når det gjelder de armenske kirkegårdene som fremdeles eksisterer med pleie av den

lokale menigheten kan man oppgi som eksempel Malatya ( med menighet uten kirke),

Sivas ( med menighet uten kirke), Vakifli-landsbyen og Kayseri. Den armenske

kirkegården i Gumushacikoy  eksisterer men uten en klar ordning for hvordan man

skal ta vare på kirkegården. Armenere har ikke egne seperate kirkegårder, for eksempel,

i Ankara og Adana ( i begge byer finner man en seksjon i den store muslimske kirkegården).

Veldig mange gamle armenske kirkegårder ble utsatt for samme skjebne som kirkene i

den republikanske tiden : de ble ødelagt pga av en veibygging eller ble erstattet av bygninger.

Her skal man ikke nødvendigvis oppsøke bare en aksjon av staten med hensikt til å

ødelegge alt som tilhører Armenere i Anatolia. Eksempelvis, ble graven til min onkel

som døde på 30-tallet i Ankara er borte, i og med at den muslimske gravlunden

hvor han ble gravlagt ble borte og jeg har ingen grav å besøke.

 

Innenriks tilflytting av armenere i Anatolia var med få untakk til Istanbul. Enten før

eller like etter grunnleggelsen av den Tyrkiske Republikken hadde armenere mistet

nesten alle slike sine institusjoner som  skoler og kirker ( få kirken igjen) i Anatolia,

samt alle sine aviser o.l. Det eneste stedet hvor de hadde anledning til å føle en viss

trygghet og beholde sine institusjoner med en del strukturelle og lovmessige problemer

og hindringer var Istanbul. I Istanbul har de kirker, skoler på barneskole-,

ungdomsskole-og videregåendeskolenivå, men de har ikke en presteskole

( de utdanner seg som prester bl.annet i Jerussalem), foreninger, kor, sykehus, aviser

( Marmara og Jamanak på armensk og Agos på tyrkisk med en mindre armensk seksjon)

og fotballag ( Sisli og Taksim) . En del av den type institusjoner og organisjoner har

blitt borte i den republikanske tiden.

Den armesnke avisen Agos 

Selv om Jødene har levd mer isolert liv, kan det observeres at armenere har hatt mer kontakt

med folk i gata. Dette skyldes bl.annet at man i gata møtte armenere som, for eksempel,

håndverkere. Særlig i de mindre anatolske byene hadde de levekår som tyrkerne. Jødene

var ikke så mye spredte som armenere rundt i Tyrkia.

 

Det kan være vanskelig å identifisere en person som armener. Veldig mange har et tyrkisk navn

som det offiesielle navnet eller som dekkenavn som de bruker i det daglige livet. Blant Istanbul-

armenere er det veldig vanlig med etternavn som ender med yan , mens jeg oppdaget at for

eksempel blant Ankara-Armenere er det nesten ingen som har et sånt etternavn. Etternavnene

i Ankara ser veldig tyrkisk ut.

 

Etter den ( mildt sagt) tvangsflyttingen som Armenere ble utsatt for, har det oppstått

en gruppe av kvinner som ble giftet bort til muslimske menn og så konvertert til Islam. Som

et resulat av dette er det mange særlig i de østlige delene av Tyrkia som har armenske

bestemødre. En annen gruppe som har oppstått er krypto-armenere som pr. definisjon er

armenere, men viser seg frem som muslimer. De skjuler sin identitet i det offentlige livet.

 

I hjembyen min by ved kysten i den vestlige delen av Tyrkia hadde vi naboer av

armensk opprinnelse: et gammelt ektepar. De hadde tyrkiske navn og etternavn, sa aldri at

de var armenere. Alt annet tydet på at de var armenere: utseende, at de laget vin hjemme,

folk som besøkte dem hadde armensk utseende og armenske navn. En forklaring på dette

kan være at i andre byer enn Istanbul skal man være forsiktig. At de tyrkiske diplomatene

ble drept på 70- og 80-tallet av den armenske Asala trakk oppmerksomheten av tyrkerne

med lav utdanning på de tyrkiske armenere. De ble på en måte beskyldt  som syndebukter.

Den perioden med drap på diplomatene var en hard periode for våre armenere.

 

Man kan lett si at armenere har levd  under prekære og sensitive forhold uten 100% sikkerhet

og har måttet ha et lavt profil. Det var den armenske journalisten Hrant Dink som grunnla

avisen Agos, som sto for en åpningsprosess mellom tyrkere og armenere. Gjennom ham

startet armenere å åpne seg til offentligheten i det store samfunnet. Han trolig forstyrte en

del interesser i Tyrkia og ble drept i gate av en ung mann i 2007. Det er den unge mannen

som ble dømt av retten, men majoriteten av folket tror at det er en orgnisasjon som står

bak. 

 

                                               Jødene i Tyrkia

Når det gjelder jødene i Tyrkia, kan man kanskje si at de har hatt en mindre vanskelig

tilværelse enn kristne i Tyrkia.

Dette kan kanskje forklares ved at:

1)       Man ikke kan lett peke på jødene som en gruppe som har vært i strid med de

Ottomanske og republikanske interessene. Grekere som ble igjen i Tyrkia etter

grunnlegelsen av Den tyrkiske staten minnet kanskje om den greske

okkupasjonen etter Første verdenskrigen. Armenere igjen i Tyrkia minnet

kanskje tyrkiske nasjonalister om noen armenske grupper ”som samarbeidet

med supermaktene” i den seine ottomanske tiden. Jødene er ikke identifisert

med noe imot ottomanerne og tyrkerne på den måten.

2)       Det er vanskelig å forklare med sikkerhet hvorfor jødene ble beskyttet i perioder

av staten. Noen som er opphengt på sabbataisme-baserte teorier sier at sabbataistene

hadde en viktig rolle ved grunnleggelsen av den tyrkiske staten og videre

nøkkelposisjoner i staten og bl.annet media. Sabbataismen har sine røtter fra

1600-tallet. En rabbiner ved navn Sabbatai Zwi født i Izmir på 1600-tallet

erklærte seg som messiah med sine følgere. Dette ble ikke likt av den jødiske

ortodoksismen. Det hele resulterte i at  den ottomanske sultanen Mehmet den

Fjerde måtte ta en stilling til dette og tilbød ham ( etter at han ble fengslet) to

alternativer: å konvertere til Islam eller å dø. Han valgte det første alternativet og

reddet sitt liv. Hans følgere fulgte samme praksisen; men det ble en interessant

utvikling: Utad var de muslimer men innad jøder. De fulgte de jødiske ritualene

gjennom Kabala og fortsatte som en relativ liten gruppe til nå. Man mener at

gjennom de innflyttelsesrike medlemmene sine ( en liten men innflyttelsesrik gruppe med

et høyere utdanningsnivå enn ellers i samfunnet) kunne de ha en viss kontrollerende

posisjon i staten. Slik ble det vist en viss sympati mot jødene og Israel. ( Tyrkia

har lenge vært en loyal partner med Israel, men i de siste 10 årene med AKP ved

makten prøver staten å holde en realistisk og prekær balanse mellom Palestanerne

og Israel)    

3)       Jødene var ikke så spredt i Tyrkia som, for eksempel, armenere. På den måten var de

ikke så synlige som dem. Man kan lage en teori om det at en armensk håndverker viste

seg til majoriteten i de anatolske byene mer enn jødene som var en liten gruppe med

yrker som hadde høyere status. Det samme med jødene i Istanbul. De har hatt høyere

posisjoner i samfunnet enn andre minoriteter. Man kan tro at jødene gjennom

en mer økonomisk makt og bedre kjenskap til det politiske systemet kunne

”kjøpe seg fri” fra mange problemer og ubehageligheter, så godt de kunne.

4)       Min oppfatning av jødene i det store samfunnet i små byer er at, jødene har hatt

det lettere når det gjelder kontakten med den muslimske majoriteten. En grunn kan være

( jeg vil la denne teorien diskuteres) at jødedommen ligger nærmere Islam. Man kan

peke på omkjæringstradisjonen og forbud mot å spise svinekjøtt som både Islam og

Jødedommen har. Dette kan ha ført til at muslimene har oppfattet jødene som ”som oss”

mens muslimene hadde mindre til felles med kristne.  Et eksempel er byen Tire i Izmir-

provinsen. Den byen hadde i perioder i den republikanske tiden ca. 2000 jøder, som har

hatt det relativt enkelt der. I en sånn by med ca. 30.000 innbyggere i datiden, lurer jeg

på om så mange armenere ville hatt det så lett der.

         

 

Jødene som var ca. 80.000 i antall i begynnelsen av republikken bodde mest i Istanbul.

Til 60-årene var det jøder i Urfa ( hele den siste jødiske familien ble drept ved

et mysteriøs drap), Diyarbakir, Siverek, Tokat, Baskale, Bergama og Tire. Man kan si

at disse menighetene er nesten borte. Man snakker om ca. 20-25.000 jøder i Tyrkia.

Nesten 90 % av dem bor i Istanbul. Den nest største jødegruppen i Tyrkia er i Izmir med

Ca. 2.000 jøder med 2 aktive synagoger. Man har jøder med aktive synagoger i Kirklareli

( underkant av 10 gamle jøder), Canakkale ( 4-5 jøder), Bursa ( underkant av 100), Ankara

( jeg hadde hørt om 40 familier /hushold for 20 år siden), Antakya ( ca. 40), Adana ( ca.30).

Når jeg sier aktive synagoger mener jeg synagoger som er klar for en messe dersom

krav om 10-mann oppfylles for en messe. Menighetene i Kirklareli og Canakkale har

dette problemet. Man kan ha samme problemet med menigheten i Adana. Jødiske rabbinere

kommer til disse kirkene fra Istanbul når det er behov for dem for gravleggelse eller

bestemte ritualer. Man har fremdeles en del synagogebygninger som kan restaureres.

Bergama og Tire-syangogene ( uten nesten et eneste menighetsmedlem) venter på

restaurering. Iskenderun-synagogen, selv om det nevnes en del steder som en aktiv synagog,

er ubrukbar og trenger en omfattande restaurering. Jeg besøkte denne synagogen i 2011 og

møtte en av de få gamle menighetsmedlemmene.

 

Jødene har heller ikke vært immune fra problemene som krsitne har hatt i Tyrkia. De har

sine skoler ( men ikke en skole for å utdanne sine rabiner), ett sykehus, aldershjem, ungdoms-

og kvinneorganisasjoner, aviser ( hovedavisen er den ukentlige Salom) o.l. i istanbul.

Det eneste andre stedet de har sykehus, foreninger og  aldershjem er Izmir. På den måten

har menighetene i Istanbul og Izmir full menighetsaktivitet.

 

 

Jødene i Tyrkia ble rammet av angrep på sine synagoger. I September, 1986 og i

November, 2003 ble deres synagoger i Istanbul ( en i 1986 og to i 2003) angrepet,

med mange som mistet sine liv. Det er hvorfor man ikke kan bare banke på døra og

komme i en synagog. Det er vaktpost med politimann som venter utenfor og man må

normalt søke om tillatelse fra menigheten for å besøke en synagog.       

 

  Problemer, Hindringer for De Religiøse Minoritetene, Nåtiden og Fremtiden

 

Når man snakker om problemene og hindringene som jødene og kristne har hatt i Tyrkia

må man ikke tro at Tyrkia er det verste landet for de religiøse minoritetene. Det må, derimot,

sies at  det har heller ikke vært enkelt å tilhøre en religiøs minoritet i Tyrkia. Det er selvsagt

ikke bare negative sider å nevne, men man kan nevne at en del jøder på Rhodos og i Frankrike

ble reddet gjennom en type diplomati under andre verdenskrig, av de konsulene der

( henholdsvis Selahattin Ulkumen og Necdet Kent) som tok stor risiko. Konsulen på

Rhodos-Ulkumen- ofret sin kone til tyskerne som bombet konsulatebygningen der.

Når man tenker på eksemplet Nazi-Tyskland,  da har våre religiøse minoriteter  hatt det

mye lettere.

 

Gjennom Lausanne-avtalen inngått i 1923 mellom den nylig-grunnlagde tyrkiske staten

og dens fiender under første verdenskrig, fikk jødene, armenere og grekere minoritets-

status med retten til å beholde sine institusjoner. Assyriske kristne fikk ikke denne

statusen.  Men i praksis har det vært vanskelig å tilhøre en religiøs minoritet i Tyrkia.

 

Praksisen har vært at de religiøse minoritetene, med få unntakk, har ikke hatt mulighet

til å være offiserer eller underoffiserer. De av dem som har universitetsutdanning, har

kunnet bli vareoffiserer bare som en midlertidig posisjon som pr. idag har 12 måneders

varighet. Utenriksdepartementet har praktisk talt blitt lukket for dem til nylig. Nå hører

vi om en mann av armensk opprinnelse som har fått en stilling i utenriksdepartementet.

Politiet og det juridiske byråkratiet ser ut til å ha vært lukket for dem.

 

De kan ellers ha bestemte posisjoner i staten. Vi har, for eksempel, lærere og leger fra

disse minoritetene  i statlig tjeneste. Det var i den tidlig republikanske tiden at advokatene

fra disse gruppene fikk fratatt retten til å utøve sitt yrke. Det ser ut at det ikke var ønskelig

at medlemmene av de religiøse minoritetene skulle ha nøkkelposisjoner i staten ( For

eksempel hæren og politiet).

 

De religiøse minoritetene ble rammet av en del begivenheter i årenes løp. Trolig provisert

av den nasjonalistiske gruppe i staten var det ”organiserte” folkemengder som plaget jødene

og plyndret deres forretninger i byene i den europeiske delen av Tyrkia ( bl.a. Edirne og

Corlu). Dette som vi kaller for Trakia-begivenhetene på 30-tallet gjorde at majoriteten av

jødene måtte flytte til Istanbul og utlandet.

 

Heller ikke var det gode uttalalser fra myndighetene. Noen ledende personer i den

Tyrkiske staten uttalte seg slikt som ” Eneste som har rett til å bo i Tyrkia er tyrkere”.

Det ble gjennomført kampanjer på den tidlig republikanske perioden som ”Borgeren!

Snakk tyrkisk”. De som snakket andre språk ble advart eller mobbet.

 

Et stort sår på de religiøse minoritetene var  Varlik Vergisi ( Formueskatt) på 40-tallet.

Loven med dette navnet siktet i hovedsak på de religiøse minoritetene og veldig mange

fikk et skattebeløp som de ikke kunne betale ved å selge sine eiendommer. De som ike

kunne betale denne gjelden måtte gå til arbeidsleirene i Askale og Sivrihisar. Perioden

med denne skatten og varigheten av oppholdet i disse arbeidsleirene var ikke lenge.

Heller ikke var forholdene a la Gulag. Men dette førte til at de religiøse minoritetene

mistet sin tillit til systemet.  Dette hadde en annen funskjon: å overføre omfattende

verdier fra de religiøse minoritetene til tyrkerne, som kunne kjøpe eiendommene

for en rimelig pris på auksjoner. Dette tilsier at de religiøse minoritetenes andel i

økonomien ble mindre.

 

Prosessen med å skremme de religiøse minoritetene nådde sitt høydepunkt  den 6-7.

September 1955. På disse to dagene var det organiserte gjenger som plyndret

forrretningene og husene til de religiøse minoritetene. En av datidens offiserer som

seinere ble general innrømmet i seinere tiden at dette var en gjerning planlagt av 

Ozel Harp Dairesi-Den spesielle krigsavdelingen av hæren.

 

Kypros-spørsmålet hadde omfattende virkninger på de lokale grekere og veldig mange

valgte å flytte til Hellas og andre land. Assyrerne i det sørøstlige Tyrkia, har måttet flytte

til Sverige og andre land i og med at de var midt i konflikten der ( ca. 50 mistet sine liv

i konflikten) . Det er hvorfor man har Ibrahim Baylan eller Assyrisk Fotballag i Sødertalje

I Sverige.

 Bartholomeos-Den gresk.ortodokse arkibiskopen i Tyrkia


Det er også internasjonal politikk i bilde som kan gjøre det lettere eller vanskeligere for

de religiøse minoritetene i Tyrkia. Hvordan Tyrkia forholder seg til Israel kan ha sine

virkninger ( i det minste psykisk) på den tynne jødiske minoriteten i Tyrkia.

Tilnærmingsprosessene mellom Tyrkia og Hellas og mellom Tyrkia og Armenia kan

være en positiv push for våre grekere og armenere.

 

Selvsagt er det ikke bare politikken som har en rolle i de religiøse minoritetenes situasjon

i Tyrkia. De religiøse minoritetene kan ha valgt å flytte til utlandet av økonomiske grunner

på lik fot med millioner av tyrkere i utlandet.     

 

 EU-prosessen hjelper med å forbedre vilkårene for de religiøse minoritetene. Men man må lære

seg noe godt i Tyrkia: TTT ( Ting Tar Tid). Med mange problemer som må løses og hindringer

som må taes fra veien, tar det tid.

 

Noen viktige skritt ble tatt etter at AKP-regjeringen under ledelse av Erdogan startet

forhandlingene med EU. Eksempelvis har eiendommene til minoritetsstiftelsene

vært et stort klagepunkt. I 1934 krevde staten at stiftelsene som tilhørte de religiøse

minoritetene skulle gi en erklæring om hva de eidde. Prosedyrfeil og en statlig politikk

med hensikt gjorde at de mistet mange eiendommer som ble tatt over av staten og videre

solgt. Nylig ble det bestemt at jødene i Izmir skal få tilbake eiendomsretten på sine synagoger

i byen.

 

Regjeringen patår seg det hele av restaurering av de gamle kirkene og synagogene eller

bidrar til sånne prosjekter. Den Armenske St.Gregor Kirken i Diyarbakir ble nylig åpnet

etter en kostbar restaurering og man startet med restaureringen av Den store synagogen i

Edirne.

 

Vi har nylig lest i avisene at den greske barneskolen på Øya Gokceada ( det greske navnet:

Imroz) skal åpnes igjen.

 

Men det er mange ting som må gjøres. Vi er i en diskusjonsfase om gjenåpning av Den greske

Presteskolen på Øya Heybeli i Marmara-havet. Skolen ble offer for 70-tallets fiendskap

mellom Tyrkia og Hellas og ble stengt av staten. Dette gjorde at grekerne mistet muligheten til

å utdanne sine prester her i Tyrkia.

 

Bahai og Jehovas Vitner i Tyrkia har ikke hatt det veldig mye annerledes heller. Sikkert følger

slike små grupper også med denne forbedringsprosessen i Tyrkia.

 

Man kan ellers lage en lang liste over problemene og hindringene.   

 

Jeg selv synes at minoritetene gir farge til samfunnet. For ca. 50 år siden var Tyrkia et mer

fargerikt samfunn enn Norge, da de religiøse minoritetene utgjorde en større del av

innbyggertallet. Vi har mistet den fargen og Norge har blitt et fargerikt samfunn ( selv om

dette har medbragt slike bivirkninger som integreringsproblemer). Jeg synes at et flerkulturelt

og flerreligiøst samfunn er mer kreativ og flinkere til å takle de sofistikerte utfordningene

av vår tid. Derfor er det veldig viktig å gi de religiøse minoritetene en liberal atmosfære

hvor de skal føle seg friere og tryggere.

 

Apropo må jeg si at dette angår alle minoritetene , også slike sosiale minoriteter som homofili

som må også føle seg som like borgere av landet.

 

 

 

title

Click to add text, images, and other content

DET TYRKISKE SYSTEMET

Her vil jeg fortelle om det tyrkiske ( politiske) systemet men jeg vil bruke en metode for å gjøre det lettere forstått for disse nordmenn som ikke har grunn informasjon om politikken i Tyrkia. For det første: Hvis man skal analysere det tyrkiske politiske systemet da er det viktig å sette en "riktig" teoretisk ramme. Etter min mening , som det også hevdes av mange analytikere av det tyrkiske systemet, har systemet i Tyrkia vært et militært styrt system. For det andre har jeg skrevet denne artikkelen som om alt dette ( som har skjedd i Tyrkia) har skjedd i Norge. Hvis Norge hadde hatt nesten samme historisk bakgrunn som Tyrkia og hvis alt dette hadde skjedd i Norge, ville vi lese den følgende historien av Norge. Personnavnene er diktet opp. 

Den norske republikken ble grunnlagt av landsfaderen Einar  i 1923.

Han ble født i 1881 i Malmø, som da var en del av det store Norske Riket.

Han gikk på militargymnasen i Gøteborg og videre på Militærakademiet i Stockholm.

Han viste seg fram som en dyktig offiser på krigen ved Larvik i 1915 mot engelskmenn og franskmenn, som ble drevet ut av landet.

Han ledet frigjøringskrigen mot Sverige, England og Frankrike mellom 1919 og 1922.

 

Han flyttet hovedstaden fra Oslo til  Lillehammer, som da var en liten by. Han ville gjerne ta en brå slutt med alt det gamle og skulle starte fra nytt. Følgelig ble alle ambassadene flyttet til Lillehammer. Han ville gjerne lage et nytt, sekulært og vestligorientert system.

Han avskaffet kongedømmet og kongen og hele kongefamilien ble sendt i eksil i 1922, nemlig ett år før grunnleggelsen av republikken. Han la embetet hovedpresten være et stund til og endelig i 1924 avskaffet han også dette embetet. Det han ønsket seg var et sekulært system, hvor det skulle være et klart skille mellom stat og religion. Det gamle kongedømmet var veldig mye under innflyttelse av presteskapet. Han sluttet aktivitetene av de religiøse sektene i Norge. Medlemmer av slike menigheter som Pinjemenigheten, Alexvenner ( med 12 barn) måtte gå i dekning.

 

Mellom 1923 og 1938 til han døde, gjennomførte han omfattende reformer i landet.  Disse reformene var bl.annet:

+ Loven om etternavn:  Alle fikk et etternavn. Han fikk etternavnet Nordmennsfar.    

+ Alle, inklusiv kvinnene, fikk stemmerett.

+ Man skiftet fra skandinavisk ( en blanding av svensk, dansk og litt norsk) til norsk som det offisielle språket. Slik siktet han på å øke alfabetisme i landet. Folket hadde da mulighet til

bruke sitt eget språk.

+Liturgien på kirkene skulle foregå på norsk og ikke Latin, slik alle kunne forstå hva som ble

sagt på kirken.

+Katolsk tilsør og skandinavisk hatt ble forbudt å bruke.

 

Norge var en ny stat og Einar Nordmennsfar møtte opposisjon og vanskeligheter på mange fronter. Han startet med det Lille Norge, etter oppløsning av det Norske Rike, som okkuperte

et mye større areal.  Hele livet sitt observerte han at et stort rike ble mindre og mindre-en prosess hvor mange nasjoner fikk tilbake sin uavhengighet. Han valgte å satse på en fornorskingspolitikk hvor nordmenn ble definert som kjernekomponent i den unge staten. Dette betød vanskeligheter for de religiøse og etniske minoritetene i Norge.

Man startet med en assimiliseringspolitikk mot samene, som bodde i flere land. De religiøse minoritetene måtte leve under strengere forhold. Det var Det Norske Riket, som en en gang i tiden et trygt hjem for jøder og kristne.  

 

Einar Nordmennsfar grunnla det Norske Republikanske Folkepartiet, som hadde maktmonopol til 1950. De andre partiene hadde en kort levetid eller de ble stengt. Det Norske

Kommunistiske Partiet ( NKP) måtte leve i det skjulte som et ulovlig parti og partiets ledelse

var stasjonert i utlandet og seinere i Øst-Berlin.  

 

Einar Nordmennsfar døde i alder av 57 i 1938. Hans nære venn Olav Front ble den andre presidenten, erklærte seg som  den nasjonale sjefen og styrte landet med jern hånd i perioden 1938-1950.

 

Norge flørtet med Tyskland under den andre verdenskrigen uten å ta offisiell part med tyskerne men til slutt erklærte krig mot Tysland like før krigensslutt, dette for å kunne

bli medlem av FN. Norge måtte likevel ta part med en av partene og valgte å være på

vestens side; dette pga den kalde krigen. Landet ble medlem av Nato i 1951 og systemet

i Norge ble kontrollert av USA.

 

I  1946 åpnet Olav Front veien for flerpartisystem og han måtte gi fra seg makten til det nylig grunnlagde Demokratiske Partiet ved valget i 1950.

 

Men overgangen fra et autoritært system til et demokrati var ikke så enkelt. Man må bare analysere det norske systemet, som til da var allerede godt institusjonalisert. Den nye norske staten ble grunnlagt  av generaler og høye offiserer. De trengte en allianse med de sivile i staten ( sist- nevnte som den lille alliansepartneren). Med andre ord hadde man disse to som hovedpillarer i det tyrkiske systemet. Til slutt ble det et militært sytem, som har vært veldig flink til å innstitusjonalisere et effektivt autoritert system, som i hovedtrekk varte til begynnelsen av det 21.århundret,

 

Militæret satte strengere retningslinger om hvordan det politikse systemet skulle fungere. Stabsjefene på en måte i praksis var nesten like stilt med statsministrene. De norske regjeringene kunne utføre det meste av den økonomiske politikken, bygge veier, broer sykehus etc. Men dersom det angikk , for eksempel, samespørsmålet hadde militæret det siste ordet. Militæret så seg selv som beskytter av det norske systemet som en enhetlig stat hvor alle borgere ble definert som nordmenn. Det er hvorfor man i gata kunne navnene på stabssjefene.

 

Militæret tenkte på alle detaljene av et godt gjennomtenkt system. Alle politiske partiene måtte begrense seg til grunnleggende prinsippene av den autoritære republikken. De hadde sine grenser. NKP hadde aldri lov til å eksistere som et lovlig parti til sein 1990-tallet, samene hadde heller ikke eget parti og måtte enten ha ulovlig/ hemmelig aktivitet eller snike seg i de lovlige partiene for å få hørt sine ideer.

 

Det Nasjonale Sikkerhetsrådet ble den viktigste institusjonen i landet. Dette hadde to fløy: De sivile ( presidenten, statsministeren og få ministre på den ene siden og stabssjefen sammen med sjefene for landsstyrkene, marinen, luftforsvaret og militærpolitiet på den andre siden. )

Alt det forarbeidet og adminsitrasjonen av dette rådet ble utført en generalsekræter som hadde ranken general. Det var den militære fløyen i rådet som hele tiden fikk godkjent sine meninger som beslutninger på rådets møter og alt som ble vedtatt der skulle ha en rådgivende funksjon for hva regjeringen skulle gjøre. Men i praksis ble rådets vedtakk siste ordet.

 

Den norske etterretningsorganisasjonen ble ledet av generaler og militæret hadde kontrol over aktivitetene av den. Kanskje her finner man en forklaring på hvorfor datidens statsminister Edgar Sørli ikke fikk den riktige etterretningen om at militærkuppet i 1980 var på vei.

 

Militæret gjennom sånne organisasjoner som Nasjonalsikkerhetsakademi erhvervet seg sterke

Sivile alliansepartnere, som lærte seg om de sensitive emnene som angikk den norske staten. Disse sivile hadde da høye posisjoner i staten.

 

Universitetene skulle ikke overskride sine grenser særlig når det gjaldt samfunnsfag. Dette førte til en selvkontroll i universitetene. Slike folk som Doktor Einar Lundvik fra Universitetet i Trondheim , som studerte samespørsmålet og skrev sin doktortese om dette emnet, ble kastet ut av universitetet og måtte tilbringe sine 17 år i de norske fengslene.   

 

Det er en selvfølge at det juridiske systemet var heller ikke upartisk og det skjedde mye justismord dersom de tiltalte gjorde noe i strid med sytemets hovedprinsipper. Det var heller ikke ytringsfriheten.

 

En organisasjon som etterhvert ble avdekket var de spesielle styrkene under NATO-kommando (  AFNORTH) som gjennomførte hemmelige operasjoner, som skulle sette et grunnlag for et militærkupp.

 

Det norske systemet ble assosiert veldig mye med militærkuppene. I mellom tiden var militæret med sin effektive institusjonalisering likevel makthaverne. Etter 10 år med Det Norske Demokratiske Partiet grep hæren inn i 1960 og statsministeren av perioden 1950-1960 –Engar Gerdsvik- fensglet på Hitra og hengt der sammen med periodens utenriksminister og finansminister.

 

Det ble kupp i 1971 og 1980. Kuppet i 1980 medbragte omfattende brudd på menneskerettigheter. Alle partiene ble bannlyst. Statsministeren Sørli ( også leder for det Norske Republikanske Folkepartiet) og en del partiledere fengslet. Veldig mange professorer og akademikere mistet sine stillinger på universitetene, 5 politiske aktivister ( bl.annet Johnny Bratli under 18 år) ble hengt, ca. 50 politiske aktivister ble drept enten ved tortur på avhør eller ute under andre omstendigheter. Flere tusen nordmenn måtte dra i eksil i utlandet, mange mistet sitt statsborgerskap. Det ble grunnlagt norske eksilmiljøer bl.annet i Frankrike og England. Det verste eksemplet på brutaliteten skjdde på militærfengslet i Alta hvor hundrevis av Samiske aktivister ble fengslet.

 

Til landet startet med sine forhandlinger med EU i 2005, kan man si, eksisterte dette militærtstyrtet regimet. Uansett hvem som var statsminsiter lå den reelle makten i militæret.

Alex Korvol, Gry Broklyn Hvitland, Olav Hammervik o.l. fikk tittelen statsminsiteren men hadde ikke den relle makten.

 

Nå er Norge i en overgangsfase. Nøkkelen i denne fasen er avmilitæringsprosessen. Mange viktige skritt har blitt tatt og det er en god del ting til som må gjøres. Tabuet om samene er borte og nå er det en offisiel TV Seks kanal med bare samisk. Det Nasjonale sikkerhetsrådet er nå under kontrol og militæret ble satt til side, utdanningssystemet blir etterhvert liberalisert, takket være Hans Kronberg som har sittet ved makten siden 2002.

  

  

 

 

Recent Videos

466 views - 0 comments
368 views - 0 comments
586 views - 0 comments